Leter du etter et eksempel på kåseri? Da har du kommet til riktig sted. Under her finner du et eksempel på et kåseri. Kåseriet har temaet “tid”.
Jeg har ikke tid!
Det er vel så godt som ingen som med hånden på hjertet kan si at de aldri har vært litt stressa. Enten det har vært å springe 60-meteren på åtte blank for å nå bussen eller å få levert et arbeid innen tidsfristen, har vi vel alle kjent på presset. Da er ofte tiden en fin syndebukk å ha. “Jeg har ikke tid” sier vi.
Nei, tid er vel noe vi aldri får nok av. Noe vi aldri blir fornøyd med, og alltid vil irritere oss over. Tiden går for fort, tiden går for sakte. Og vi har aldri nok av den. Det “å ikke ha tid” er forresten, etter min mening, et ganske merkelig uttrykk. For tiden den er alltid der, den har alltid vært, og den vil alltid være, tiden den er NÅ. Og slik sett har vi alltid tid, det har vi hele levet, men hvordan vi prioriterer å bruke den, er egentlig opp til hver enkelt.
Tid er egentlig et veldig forvirrende uttrykk, det er vanskelig å definere, vanskelig å sette fingeren på. For hva er egentlig tid? Jo, tid er noe man kan måle med en klokke. Men kan man se tid, føle tid? Tiden setter sine spor, sier mange. Og det er jo for så vidt riktig. Tiden forandrer et ungt menneske til et gammelt, det forandrer lysgrønne vårblader til orange høstblader. Vi skjønner at noe har skjedd, at tid har gått. Men hva tid egentlig er, har vi vanskelig for å forestille oss. Man kan kanskje si at tid er hendelser, ting som skjer i en rekkefølge, noe som vi aldri kan rette opp igjen?
Tid er penger, og det moderne mennesket får bare mer og mer travelt. Vi arbeider og vi arbeider, skal nå møter, få gjort mest mulig på kortest mulig tid. Vi vil tjene penger, få høy status. Og for å nå målene vi setter oss, trenger vi tid. Mange arbeider overtid, de stresser mellom jobb og hjem i en uendelig syklus. Drømmen som driver dem, er alt de skal gjøre bare de har tjent nok penger, all den fritiden og moroa de skal ta seg tid til da. Sammen med barna, kanskje.. Når de om 20 år synes de har nok penger til å ta seg råd til en aldri så liten avkobling…
Jeg vil gå så langt som å si at vi mennesker er totalt avhengig av klokka. Vi ser på klokka hele tiden, vi er avhengig av den for å kunne fungere i samfunnet. Derfor finner vi også klokker på de fleste steder hvor vi ferdes. Om morgenen blir jeg for eksempel vekt av vekkerklokka, som jeg for øvrig har to av på rommet mitt for tiden. Uten vekkerklokka hadde jeg ikke kommet meg på skolen, for vanligvis trenger jeg litt hjelp for å komme meg opp så tidlig om morgenen. I stua hjemme hos oss har vi veggklokke, på kjøkkenet har vi klokke på mikrobølgeovnen og i tillegg finner vi klokke på mobilen, datamaskinen og fjernsynsapparatet. På skolen er det klokke i kantina, for å ikke snakke om klokka som ringer ut til friminutt og inn til time. Vi finner også klokker i enkelte klasserom og i bussene som kjører til og fra skolen. I tillegg har de fleste av oss armbåndsur, som vi sjekker mer eller mindre ubevisst mange ganger for dagen.
Vi kan altså trygt slå fast at vi finner klokker overalt hvor vi går, og er også helt avhengig av å ha dem der. Jeg selv hvor hjelpesløs jeg føler meg uten armbåndsur. Dersom jeg en dag skulle glemme å ta på meg klokka, ville jeg garantert se på den tomme venstrehånden min utallige ganger, og bli like overrasket hver gang jeg oppdager at klokka ikke er der. Det er vel slike dager at du blir oppmerksom på hvor avhengig du er av å vite tiden. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at uten en oppfinnelse for å måle tid, ville det moderne samfunnet kollapse. Vi ville miste all strukturen, all den orden vi har. Hvordan ville det ha vært mulig å vite når det er på tide å dra på skolen, på arbeid, på møter, ha stortingsvalg , eller viktigst av alt, hvordan vite når “venner for livet” begynner? Skulle vi gjort slik som deltakerne i “Vil du bli millionær” og stolt på magefølelsen? Nei. vi arme mennseker, det å ha et begrep på tiden er vi nok totalt avhengig av!
Noe jeg synes er merkelig med tid, er at en time i følge teorien alltid skal vare like lenge. Mine erfaringer etter 18 år her på jorden gir meg nemlig grunn til å sette teorien kraftig i tvil. En time på et folketomt venterom med ukebladet “Hus og hjem” som eneste selskap kan umulig vare like lenge som en time på en artig fest med venner. Kan dette være selve tidens sammensvergelse mot oss mennesker, er det mulig at tiden med vilje går tregere når vi kjeder oss? Ofte tar man seg også i å ønske å stoppe tiden; la livet være slik bare en liten stund lenger. Det er i de gode studene. Andre ganger, når man nettopp har dummet seg totalt ut, ville ikke en tidsreise være å forakte. Hvor mange ganger ønsker man ikke å gå tilbake tid, gjøre ting annerledes, forandre historien. For ikke å snakke om hvor artig det hadde vært med en svipptur til fremtiden. Men det er umulig, i alle fall foreløpig. Tiden som har vært, får vi aldri tilbake, og vi heller ikke i stand til å ta noen tidsreiser frem i tid. Det hjelper ikke hvor mye man trygler, ber og ønsker. Tiden er sjefen.
Det moderne mennesket har det ofte så travelt med å tjene penger og oppnå status at de har lett for å glemme nåtiden i strevet for fremtiden. Tiden går hele tiden, og tiden til hvert menneske er begrenset i den store sammenheng. Deprimerende og skremmende som det enn kan virke på oss mennesker, så lever vi ikke evig. “Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet. ”