Leter du etter et eksempel på en novelleanalyse? Da har du kommet til riktig sted. Her kan du finne et eksempel på analyse av novellen “Madeira hanen” av Ola Jonsmoen.
Analyse av “Madeira-hanen” av Ola Jonsmoen.
“Madeira-hanen” fra samlingen “Madeira-hanen: 11 noveller” ble skrevet av Ola Jonsmoen i 1994. Novellen handler om to mennesker; en mann og en kvinne, og forholdet dem i mellom. Når vi først møter dem, er det tidlig morgen, og de to ligger sammen og døser i senga. De er tydelig forelsket. Samtalen deres dreier seg om et maleri av en hane som henger på veggen deres. Etterhvert blir bege sikre på at de kan høre den gale. Novellen gjør så et hopp i tid, og vi får høre om ekteskapet deres. Forholdet deres er ikke lenger hva det var, og etter hvert går det så langt at kvinnen bestemmer seg for å flytte fra ektemannen. Så gjør novellen nok et hopp i tid, Mange år har gått, og vi møter mannen liggende alene på soverommet. Novellen slutter med at mannen begynner å tenke på maleriet, overbevist om at han fremdeles kan høre hanen gale. Temaet i denne novellen kan kanskje være moderne ekteskap og kjærlighetsforhold, og hvor fort følelser mellom to mennesker kan forandre seg.
Begynnelsen av denne novellen er in medias res, den tar oss rett inn i handlingen, samtidig som den fungerer som et frampek. “…det var ein morgon lenge før dei vart skilt, før dei vart separert, før dei var gift”. Dette utsagnet får oss til å skjnne at de to som ligger i senga mest sannsynlig er nyforelsket, og at de befinner seg i et tidlig stadium av forholdet. Men den lykkelige tilværelsen kommer altså ikke til å bli langvarig. Kvinnen blir etter hvert kaldere, hun får det travelt, og har dermed ikke tid til å pleie forholdet. Det er også her vendepunktet i novellen befinner seg. Med setningen “seinare var han ikkje så sikker” tar novella, og også forholdet en vending. Ekteskapet rakner, og de klarer ikke å prate sammen. Vi skjønner at noe snart kommer til å skje, og når kvinnen senere forteller at hun vil flytte ut, når novellen sitt klimaks. Det er dette novellen hele tiden har bygd seg opp mot, og på dette tidspunktet er spenningen på topp. Vil ekteskapet kunne reddes? Slutten av novellen kan vi karakterisere som ganske åpen. Det er tydelig at mannen tenker tilbake på ekteskapet og tiden de hadde sammen. Men hva som kommer til å skje videre kan vi bare gjette oss til.
Denne novellen er skrevet i autoral synsvinkel, tredje person. Vi vet ingenting om hva kvinnen tenker, men mannens tanker hender det at vi får et innblikk i. “No sto han og så på bilete, som i distraksjon, utan nokon tanke, eller nettopp i tankar; Er det oss to no?”
Språket i denne novellen er svært enkelt og lettlest, og mange setninger er svært korte. “Hanen på veggen” er eksempel på dette. Forfatteren bruker også mange innslag av direkte tale, noe som er med på å gi novellen en muntlig og samtidig lettleselig stiltone. I novellens begynnelse benytter forfatteren seg som nevnt av det språklige virkemidlet frampek, men vi finner også eksempel på tilbakeblikk i novellen. “Ho hadde som ungjente brukt alle pengane sine på dette bilete”. Vi kan kanskje si at hele novellen fungerer som et tilbakeblikk på hvordan forholdet mellom de to har utartet seg, før vi i siste avsnitt befinner oss i nåtiden. Da er forholdet over, og mannen helt alene. Forfatteren har også benyttet seg av det spåklige virkemidlet sammenligning. “… ei “ha det” hang i lufta ei stund, kort og litt kjøleg som den tørre frosttimen utanfor. ” Forfatteren har også benyttet seg av symbol, og i den sammenheng er maleriet svært viktig. Det er tydelig at dette skal symbolisere forholdet mellom de to hovedpersonene, og deres tilknytning til hverandre. Mens forholdet enda er godt og lykkelig er de begge svært opptatt av bildet, og de er begge også overbeviste om at de kan høre hanen gale. Men etter hvert som forholdet rakner, blir kvinnen mindre og mindre interessert i maleriet. Mannen, som fremdeles ønsker at forholdet skal fungere, ser derimot ofte på bildet, selv om han har blitt oppmerksom på bildet sine feil. “Eit kunstverk, ikkje berømt, kanskje ikkje ein gong kunst – kva visste dei vel om slikt så unge som dei eingong hadde vore.” Det mannen her funderer på er nok ikke bildet, men om han og kona kanskje var for unge da de ble sammen. Hva kunne de vel da vite om oppturene og nedturene i et ekteskap? Når forholdet går i stykker, blir også dette tydelig uttrykt ved hjelp av bildet. “..dei spisse sporane hogg inn i bilete som ville dei rispe gjennom lerretet og rive skinnet vid ope på alle som kom han nær.”
Maleriet er også et symbol som sier mye om novellens to hovedpersoner, og hvordan de begge går gjennom en utvikling. I novellens begynnelse er det kvinnen, Anni, som er mest opptatt av maleriet. Hun forteller mannen at hun har hørt hanen gale om natten, og hun overtaler mannen til å nedprioritere studiene for å bli hos henne. Mannen er mer stresset, og synes at han egentlig skulle ha tenkt på utdannelsen. Han hører ikke hanen i den første tida av forholdet. Men en dag forandrer dette seg. “Eg hørar han, sa ho. Eg hører han eg og, sa han (…) Er det ikkje fint? Jo, sa han. Kan ikkje bli finare.” Her har begge kommet like langt i forholdet, begge er forelsket og lykkelige. Men etter hvert blir Anni kaldere. “Eg hører han. Fleire gonger. Hører ikkje du det eg hører? Men ho snudde seg og sov vidare.” Noe har forandret seg hos kvinnen, hun har kanskje gitt slipp på forelskelsen? Det kan også virke som om hun har hatt det for travelt til å pleie kjærligheten. “Så stod ho opp og hadde det travelt og ensa ikke den store hanen på veggen.” Mannen, på sin side, blir etterhvert helt oppslukt i maleriet. “Er det oss to no? Berre oss to? Spør han seg selv mens han stirrer på hanen. Mannen frykter at kona ikek ønsker å være sammen med han lenger, og han er redd for å bli stående alene med en fryktelig følelse av ensomhet og kjærlighetssorg. Når han ser at bildet holder på å gå i stykker, skjønner han at forholdet synger på siste vers. Kanskje i håp om at Anni skal tenke tilbake på livet og kjærligheten de delte, ber han henne om å ta med seg bildet når hun flytter. Eller kanskje er det for å få de vonde minnene ut av huset? Kvinnen er først usikker på hun vil det, det kan faktisk virke som hun har glemt at hun eide det. “Å det, hadde ho sag. Nei, eg veit ikkje.” Dette sier noe om hvor fjernt ekteskapet har blitt for henne, og hun virker i det hele tatt ganske likegyldig. Men det blir til at hun tar bildet med seg, noe som kan tolkes til at hun ikke helt har gitt opp ekteskapet. I novellens siste avsnitt har lang tid gått, men mannen har fremdeles ikke glemt maleriet og kona. Avstanden mellom dem er nok blitt stor, men som forfatteren selv sier det; “Lengst borte er det som var i går og forgårs og på hausten og i fjor. Nærast er det som var for lenge sidan”.
Motivet i denne novellen er to menneskers utvikling fra tidlig nyforelskelse til vond skilsmisse. Jeg tror novellens tema er ekteskapet, og hvor fort et kjærlighetsforhold kan gå i stykker. Et ekteskap krever at man tar seg tid til hverandre, og pleier forholdet, hvis ikke kan alt så fort gå tapt.